Jan Bojer Vindheim
Fuglene synger med nebbet mitt.
Regnbueforlaget, 2017

Ujevne dikt, men på det beste er dette et viktig litterært tidsdokument over den psykedeliske revolusjonen i Norge på begynnelsen av 70-tallet.

I 1968 ble Allen Ginsbergs grensesprengende diktsamling «Hyl og andre dikt» oversatt av Olav Angell. Sammen med prosaen til Jack Kerouac, William S. Borroughs og resten av beatgjengen ble fokuset lagt på jazz og rock, automatskrift, karma, reiser og dop. LSD og cannabis: hasj og marihuana, den gang forbudt (og sikkert med rette, mange snublet psykisk og ble psykotiske), i dag foreskrevet i flere land som legemidler i kontrollerte former. Slottsparken i Oslo ble et arnested for frikerne og der vanket også Jan Bojer (f. 1945), som han het før han fikk et etternavn til, da han ble hippiebonde på Karlsøy i Troms og utgiver av motkulturmagasinet Vannbæreren. Og der skrev han det som mange mener er hans beste bok "Rav vind" fra 1975.

Samlingen av dikt inneholder fem bøker spredd over et kvart århundre, noen bonustekster og et positivt forord av Jan Erik Vold («Et hull i norsk poesihistorie tettes igjen»). Det er først og fremst de to første diktsamlingene som har rentet seg best, etter mitt syn, på Vindheims litterære konto. «Radio lys» (1970) og «Fiskene forsvinner» (1972) ble begge gitt ut på Pax forlag og det var ingen andre som skrev som ham i Norge den gang, selv om påvirkningen fra de nevnte forfattere skinner igjennom. Her var dikt om rus, skrevet i rus, men også det som foregriper det som skulle bli fokuset i Vindheims mangeårige karriere som politiker i Trondheim for Miljøpartiet De Grønne: om klodens elendige forfatning, forurensning og om at fiskene, artene forsvinner, i tillegg til lokale saker.

Et dikt som "Stein i utkanten av ørkenen"»" slår an den psykedeliske tonen i et miljø på tidlig 70-tall: Vi er fri menn med vinger/ i flukt mellom skyene/på persiske tepper/ sender vi vannpiper/fra drøm til drøm -/ det gnistrer rundt oss/ når vi puster/syng, ray/med elve mikrofoner/kast blå toner mellom vegga som lyn/knus disse vantro med harmonier/så vi kan fly videre/uforstyrra/ englene kiler oss under tærne/likevel trur folk/dem kan se ner på oss/ .

Forfatterens poetiske sanseapparat er mangslungent, diktene er skrevet under forskjellige temperamenter og over tid, noen dikt er lufta gått ut av, andre skinner fortsatt i kraft av sine vibrerende impulser.

Anmeldt av Stein Roll