Regnbueforlaget
Hamp er en plante som har fulgt menneskene til alle tider og de fleste steder. En plante som gav næring, klær, fiskeredskap, og tau til seil og anker. En plante som ble holdt som hellig, og enkelte steder brukt til å skape kontakt med det hellige. En plante som bønder ble rost om de dyrket og straffet om de ikke dyrket. Danskekongene ivret for hampdyrking. Det gjorde også de norske embetsmenn og folkeopplysere til langt innpå 1800-tallet. Ingen gård uten hamp!
Og så ble det plutselig tvert om.
Det er en stillferdig bok Jan Bojer Vindheim har skrevet. Derfor virker den så sterkt. Man får ro til å følge plantens ferd, se hvordan synet skifter, se hvordan plantens mening endres i takt med menneskers behov og interesser. Se hvordan demoner skapes.
Det er ikke mer enn 40 år tilbake i tid at den store panikken oppstod. I USA var den allerede skapt, og den spredte seg hastig. Noen svenske ungdommer røker eller får på annet vis i seg noe fra planten. De ler fjollet, det kommer på film, og vi er i gang. Noen trekker seg også tilbake i seg selv, og trives med det. Kanskje vi blir kontemplative alle sammen, som Østens folk! Utrota varenda plante *) blir den herskende tanke.
Krigen blir hård. Mot plantene. Og mot plantenes brukere. Snart kommer dessuten mer sterktvirkende stoffer til. Dette gir bare enda mer grunn til kamp mot hampen. Hampen tar farge av sin kategori, den blir ett stoff i gruppen narkotika.
Krig har sine omkostninger. Nyanser blir borte. Andre veier mot målene likeså.
Det er neppe sundt å røke. Det gjelder også stoffer fra hampeplanten. Derfor bør folk helst ikke røke. Det er heller ikke klokt å gjøre hjernen sin annerledes enn vanlig når en skal gjøre noe som krever presisjon og koordinasjon; - i arbeid, i trafikk, eller på skole. Derfor bør folk slett ikke røke før slike aktiviteter. Det er vel også slik at folk som røker mye skades mer enn folk som røker lite. Derfor bør en hjelpe folk til å røke minst mulig; ikke om morgenen, ikke på jobb, ikke sammen med barn, ikke sammen med folk som ikke liker røyk av noe slag, ikke hver dag om man kan unngå det. Og, om man ikke allerede er fanget av vanlig nikotin, slett ikke i blanding med tobakk, - for den avhengigheten er jo nesten umulig å komme ut av.
Men alt dette er jo typer råd som gjelder omgang med det totalforbudte, og slike råd kommer ikke inn i krigsmanualene.
Men noe er i ferd med å skje, og denne boken vil bidra til at det vil skje enda fortere. Mytene damper bort. Noen har oppdaget, gjenoppdaget mener jeg, at hampen kan ha gode medisinske virkninger. Mange har etter hvert også røkt eller spist av planten, så mange har gjort det at skrekkhistoriene mister troverdighet. Samtidig blir krigsomkostningene tydeligere. Det er ikke sundt å røke, så det bør hindres, eller begrenses blant dem som gjør det. Men det er heller ikke sundt å være fange. Det bør også hindres. Det foreligger så vidt vites ikke dokumentasjon av død som følge av bruk av cannabis, og dokumentasjonen av andre skader er også svak. Men det foreligger omfattende dokumentasjon av skadevirkningene ved fengselsopphold. Narkotikakrigen er den viktigste årsak til økingen i fangetall innen en rekke industrisamfunn. Kampen mot hamp er en faktor i dette. Denne boken vil være en hjelp i retning av å skape et mer nøkternt samfunn.
Nils Christie
*) Jeg henter formuleringen fra Sven Lindqvists bok om kolonialismen:"Utrota varenda jävel" (Stockholm 1992, Oslo 1993).