Fra innledningen til Gjenfortrylling
Naturen er rammen rundt våre liv som mennesker, den helheten vi er aktive fragmenter av. Vi kan innbille oss at vi står over, eller utenfor, naturen, men vi er like fullt deler av en fysisk virkelighet som setter grenser for hva som er mulig. Hvordan vi forholder oss til den naturlige virkeligheten i form av fjell og daler, dyr og fugler, trær og blomster, sol og vind, er avgjørende for våre liv både i tid og rom.
Likevel er det stadig våre egne kortsiktige interesser vi legger til grunn. Denne menneskebaserte tilnærmingen har fått, og vil fortsatt få, alvorlige konsekvenser for den helheten vi inngår i og er avhengige av. Hvis det overhodet er mulig for oss å anlegge et annet perspektiv, må vi prøve å forstå hvordan våre medskapninger som dyr og planter opplever situasjonen. Vi må prøve å innse at den naturen som omgir oss er full av aktive og handlende individer.
Forbruksnivået til den globale menneskeheten tilsvarer produksjonen på tre jordkloder. Og det skjer mens hundrevis av millioner mennesker lever på eksistensminimum eller under. Skulle alle jordklodens mennesker ha samme forbruksnivå som Norges innbyggere, hadde vi trengt mange flere planeter. Likevel blir det forutsatt at vi trenger fortsatt vekst, så vel i forbruk som i befolkning.
Kunnskap om den virkelige situasjonen vi står overfor er nødvendig, men det er ikke flere eller mer detaljerte fakta som kan føre oss ut av vekstideologiens tvangstrøye. For virkelig å fatte problemenes dybde kan det hende vi må forholde oss til jordkloden og dens mangfold på et dypere nivå, og ta i bruk mytenes og poesiens språk.
Mytenes økologi
I tidligere tider har folk gjerne sett på naturen med en respekt og ærefrykt de fleste av oss nå mangler. Skjønt det nok alltid har vært noen som manglet denne respekten for det hellige i naturen. En gresk myte forteller iallfall om en mann kalt Erysichthon, som trengte materialer til et hus han ville bygge. Det kunne nok for andre vært et problem at trærne han så seg ut var en hellig lund viet til Demeter, gudinna med anvar for planteriket, men Erysichthon brydde seg ikke om lundens hellige status. Han så trærne bare som fysiske ressurser.
Demeter sendte lundens prestinne Nicippe som innstendig ba ham om å stanse, men han truet henne med øksa, og fortsatte å felle de hellige trærne. Det hjalp heller ikke at Demeter sto fram i sin egen skikkelse, og lovet ham en hard straff dersom han fortsatte ødeleggelsen av helligdommen. Erysichthon brydde seg fortsatt ikke, han gjennomførte sitt forsett.
Etter at trærne var hogd ned og den hellige lunden ødelagt, funderte Demeter over hvordan Erysichthon best kunne straffes. Hun valgte å gi ham en umettelig sult. Samme hvor mye han spiste kunne den stakkars Erysichthon deretter aldri bli mett. Han måtte bruke resten av sitt liv på å forbruke endeløse mengder mat uten noen gang å bli tilfreds. Konsekvensen av å sette den kortsiktige økonomiske verdien av Demeters lund over den langsiktige hellige verdien ble altså stor og uforutsett for ham.
Endeløst forbruk for forbrukets egen skyld er sentralt i den moderne sekulariserte virkeligheten, og Erysichthons skjebne ligner i så måte vår egen. Vi som holder til på forbrukstoppen, i land som Norge, sliter med å forbruke alt vi må skaffe oss. Ethvert avfallsmottak kan bekrefte at vi hyppig kasserer helt brukbare gjenstander for å erstatte dem med noe som er nyere og finere. Og, som vi nok er klar over, uten at vi blir det minste lykkeligere. I likhet med Erysichthon kunne kanskje også vi unnslippe forbrukspressets hamsterhjul om vi åpnet oss for mytenes språk; om vi forsto hvorfor så mange gamle grekere respekterte Demeter og hennes hellige lund.
Nå kan kanskje moderne og sekulære mennesker ha problemer med begrepet hellig. Men om vi bytter ut Demeter med Greta Thunberg og kaller lunden økologisk sårbar, ser vi at Erysichthon ikke mangler meningsfeller i dagens verden. Det er mange som, i likhet med Erysichthon, lukker øynene for den dypere virkeligheten vi inngår i.
Naturens rettigheter
Vi må utvikle en omsorg som tar utgangspunkt i at også andre deler av naturen enn mennesket har berettigede ønsker og begjær. De har hver sin identitet. I erkjennelsen av dette forsøker mange mennesker å bruke de ulike staters lovverk og rettsvesen til å formalisere naturens status.
En rekke steder har rettighetene til ulike dyrearter blitt lovfestet , så vel som rettighetene til slike aspekter av naturen som elver, fjell og skoger. Et viktig gjennombrudd kom i 2008 da nasjonalforsamlinga i det søramerikanske landet Ecuador, vedtok at naturen har rettigheter, fordi dens eksistens og sunnhet er avgjørende for alle levende vesener.
Lovforslag som fastsetter rettigheter for naturen eller deler av den er fremmet i mange ulike land og mange er også vedtatt. Imidlertid er det stor variasjon i disse forslagene, både når det gjelder hva de inneholder og hvordan de har blitt til.
I mange tilfeller viser det seg dessverre at hverken velformulerte vedtak eller juridiske beslutninger får den ønskede virkningen. Vi har i Norge sett en rekke eksempler på at klare vernebestemmelser settes til side av mektige økonomiske interesser, til applaus fra Storting og regjering. Vern av et elvedelta ved Lillehammer settes glatt til side når det skal bygges motorvei. En dom i Borgarting lagmannsrett får ikke et gruveselskap til å avslutte ulovlig dumping av gruveavfall i Førdefjorden, og ikke en gang et vedtak i Høyesterett kan restaurere allerede ødelagte reinbeiteområder på Fosen.
Slik er det naturligvis ikke bare i Norge. Økologen Mihnea Tanasescu advarer derfor mot å tro at gode og velmente vedtak er nok i seg selv, og mener de tvert imot kan tjene som sovepute og hindre mere effektiv innsats. Først når vi får makthavere med empati for naturens ulike skapninger, og forståelse for at de har egne interesser og rettigheter, vil vedtakene kunne få de ønskede effektene.
Porøse selv
Vi mennesker har betydelig egeninteresse av å opprettholde mangfoldet i naturen og dens prosesser. Vi må dessuten akseptere at dyr, planter og landskap har verdi i seg selv og for seg selv. De har rettigheter. Våre ønsker og interesser kan ikke og bør ikke alltid vinne fram. Dette står i skarp motsetning til den dominerende oppfatningen i våre dager av menneskets rolle overfor naturen for øvrig. Vi reduserer dyr og planter til passive objekter og reduserer dermed også vår egen verdighet som bevisste individer.
Tradisjonelle holdninger er helt annerledes. Begrepet animisme brukes ofte som karakteristikk av holdningene hos mennesker som lever i naturen og kontinuerlig forholder seg til dens mange deler som aktive og handlende. Sosiologen Max Weber påpekte for 100 år siden at vi har gjennomgått det som kalles en avfortrylling av virkeligheten. Det mystiske og udefinerbare er eliminert av reduksjonistisk naturvitenskap. Naturens magiske og mytiske aspekter er definert bort.
Den kristne filosofen Charles Taylor mener moderne mennesker har pansret seg mot omgivelsene på en annen måte enn mennesker som lever innvevd i naturen. Naturfolk har porøse grenser, hevder han, slik at de psykiske gjerdene til medskapninger blir uklare, mens moderne mennesker har en buffer mot den naturen vi er omgitt av.
Det bufrede selvet, som lever i en avfortryllet verden, er ikke lenger utsatt for en verden av ånder og krefter som krysser sinnets grenser; som faktisk avviser selve forestilllingen om at det finnes noen sikker grense. Den frykt, de bekymringer eller tilmed den redsel som hører til det porøse selv, er forlatt.
Mange steder i verden er fortsatt en slik porøs tilnærming til omgivelsene utbredt. Opplevelsen av at alt i naturen er besjelet ble lenge ansett som primitiv og avlegs, men blir nå i økende omfang tolket som økologisk verdifull. Animismen får derfor både politisk og religiøs innflytelse.
Vi er i slekt med jorda
Filosofen Odin Lysaker mener de økologiske krisene må påvirke hvordan vi fatter beslutninger. Vi må nærme oss det som kan kalles økologisk demokrati ved å inkludere ikke-menneskelig liv i prosessene.
Lysaker er blant de mange som peker på at vi må tilkjenne naturen en identitet og tilhørende rettigheter. Og skal vi anerkjenne den biologiske helhetens rettigheter, må vi også tilkjenne dens mange deler de samme rettighetene. Ikke minst må vi erkjenne at vi selv er deler av denne naturen. Den omslutter oss, og er grunnlaget for våre liv.
En slik tilnærming som Lysaker etterlyser forutsetter en radikal endring i hvordan vi opplever den virkeligheten vi inngår i. Det er nå på tide at vårt forhold til naturen gjennomgår en refortrylling. Vi må gjenoppdage vår egen tilhørighet i den vidunderlige naturen. En slik prosess vil kreve dype endringer i våre tilnærminger, men kanskje ikke dypere enn at vi kan finne slike holdninger blant mennesker både i fortid og i samtid.
Vi kunne begynne med å lytte til Aslaug Låstad Lygre som har fått Geir Tveitts melodi til sin vakre sang om ikke å sova bort sumarnatta. Hun peker på det gode alternativet til søvnen, nemlig
