Innledning til

Hvordan skal det gå?

Våre liv som mennesker henger sammen med helheten av liv på jordkloden. Fra dette kan vi forstå at alt liv både er til nytte for mennesket, og har en egenverdi, uavhengig av denne nytten. Men i vesentlig grad har vi mennesker utviklet et syn på naturen som en uuttømmelig ressurs, og en praksis deretter.

Tidligere tiders ærefrykt og respekt for livets mangfold er erstattet med kynisme og grådighet. Vi har skapt og skaper våre liv som om vi står utenfor eller over naturen.

Til tross for at vi er avhengige av jordkloden og dens fruktbarhet for å opprettholde våre liv, er vi godt i gang med å undergrave denne fruktbarheten. Menneskehetens kollektive påvirkning på jordkloden har i løpet av det tjuende århundre blitt så omfattende at den gir geologisk effekt. Vi former og endrer den fysiske verden i en slik grad at vår geologiske epoke nå kalles den antropocene, den menneskeskapte.

I Johannes' åpenbaring beretter seeren på Patmos om fire ryttere som innvarsler endetiden, apokalypsen, og som bringer med seg Krig, Sult, Pest og Død. Alle disse fire formene for ulykker manifesterer seg hyppig i våre dager. Det moderne samfunnet har store muligheter til å hanskes med dem, men det synes ikke alltid som viljen, enn si motivasjonen, er tilstede.

Men vi har også utfordringer som seeren ikke øynet. Vi er i ferd med undergrave vårt eget livsgrunnlag ved å ødelegge naturens nettverk av liv. Dette skyldes både menneskets umettelige, reklamedrevne forbruk og den reduksjonistiske forståelsen av virkeligheten dette henger sammen med. De mange ulike menneskeskapte truslene mot vårt livsgrunnlag tar form av et mangfold kriser; vi vikler oss stadig lenger inn i en polykrise; en klase av sammenknyttede utfordringer skapt av vår egen oppførsel.

Det grunnleggende faktum er fortsatt at jordkloden har en fast størrelse, mens menneskets begjær mangler grenser. Det spiller også en rolle at antall individer av denne umettelige arten fortsetter å øke. Heldigvis ser det nå ut til at den globale veksten i menneskelig befolkning er avtagende. Ikke desto mindre ropes det på flere fødsler i Norge, et land der innbyggerne allerede i april har brukt opp sin andel av årets biologiske produksjon på denne planeten.

Nå er naturligvis ikke menneskeheten homogen; både i Norge og globalt er det mennesker som ikke nyter godt av forbruksjaget. Det forhindrer ikke at menneskeheten som art har et kollektivt ansvar.

Samtidig som erkjennelsen av de økologiske grensene har nådd beslutningstakere på alle nivåer, fortsetter vi på individnivå, så vel som på gruppenivå, å øke forbruket av de begrensede resursene. Politikere drøfter økologisk sammenbrudd mens de planlegger ferieturen til Thailand. Problemene har fortsatt å vokse, men vi er like langt fra å løse det psykologiske og emosjonelle grunnlaget for dem.

Det snakkes nok høyt og hyppig om klima- og miljøutfordringer, og vakre fraser om det grønne skiftet ytres ofte, men praktisk politikk i Norge som i andre land bygger likevel på veksten som prinsipp. Uansett om antallet mennesker forlengst har passert et opprettholdbart nivå, om uttappinga av naturressursene legger biologisk mangfold i grus, og klimaendringene melder seg med økende styrke år for år, roper alle ordførere på flere mennesker som skal forsynes med mere av det meste. Økt kjøpekraft hvert eneste år er det grunnleggende kravet til norsk fagbevegelse.

I realpolitikken er det Business as usual som gjelder. Det grønne skiftet er blitt et kodeord for fortsatt vekst. Og klimahensyn kan dermed brukes til å legitimere omfattende naturødeleggelser, ikke minst til de mange ulike "grønne" energikildene som skal sikre det økende forbruket på alle nivåer. Forskerne Dryzek og Pickering er blant dem som bruker begrepet path dependency, ("vei-avhengighet"), for å forklare hvordan samfunnet låser seg til å følge spesielle retninger i sin utvikling. Som en konsekvens av dette skriver de at menneskeheten nok kan endre retning, mens det på ingen måte er sikkert at vi virkelig gjør det.

En annen forsker, William Rees, skildrer situasjonen slik:

Normale regjeringer, store konsern og deres allierte (…) foretrekker å akseptere den usikre faren for framtidige katastrofale klimaendringer, som (håper de) hovedsakelig vil ramme andre folk et annet sted, framfor den umiddelbare og sikre faren for økonomisk og sosialt kaos hjemme.

Aktivister som Greta Thunberg eller Extinction Rebellion gjenspeiler forståelig den økende frustrasjonen hos unge og gamle som ser hvor vi er på vei. Det er åpenbart at den samfunnsformen som er utviklet i Vesten ikke kan opprettholdes over tid. Den er, som det jo heter, ikke bærekraftig. Vi må enten starte arbeidet med å utvikle et annet samfunn, eller vi kan vente til endringene tvinger seg på oss. Men den minste motstands vei, den som nærsynt peker mot økende forbruk av det vi måtte ønske, er fortsatt den eneste veien regjeringer og makthavere våger å peke på. Det er det, som Roy Scranton påpeker, gode grunner til, siden "Ingen befolkning på planeten vil (...) bytte økonomisk vekst mot lavere utslipp av karbon.

Dagens kapitalistiske samfunnssystem er bygget på omfattende mishandling av dyr, planter og landskaper. Et økologisk fornuftig samfunnmå baseres på respekt for alt liv. Men det er likevel ikke slik at vi kan unnslippe økologisk sammenbrudd ved å fjerne oss fra naturen.

For å unngå å påføre dyr lidelse velger noen å avstå fra alle animalske produkter, kle seg i syntetiske materialer og spise laboratoriedyrket mat. Dette er nok velmente valg av livsstil, men de peker bort fra naturen i stedet for fram mot en dypere integrering i den globale helheten.

Den norske filosofen Odin Lysaker mener økologisk demokrati må innebære at ikke-menneskelige eksistenser må bli hørt. Og da sikter han ikke bare til levende vesener som planter og dyr. Anerkjennelse av våre levende medskapninger karakteriseres som en biosentrisk holdning, et framskritt i menneskelig erkjennelse, men likevel ikke nok. Lysaker forfekter et utvidet økosentrisk perspektiv i det han kaller økologisk kjærlighet:

For å gjenskape den opprinnelige innsikten i økologisk demokrati, for å ha omsorg for Moder Jord i antropocen, må vi anta en ny og radikal kosmologi, nemlig økologisk demokrati, som økosentrisme i praksis. Dette perspektivet ser jorda og kosmos som sammenvevet. Innen rammen av økologisk demokrati, omsorgen for Moder Jord, er derfor økologisk kjærlighet en sentral ingrediens - en kjærlighet som rommer hele kosmos.

Miljøpolitikk i sine mange former vil også måtte bygge på de erfaringer tidligere generasjoner av mennesker har gjort seg i sin kamp for rettferdighet, frihet og selvrealisering. Moderne radikal politikk springer på mange måter ut av den franske revolusjonen sist på 1700-tallet og de sosiale bevegelsene i Europa på 1800-tallet. De første sosialistiske visjonene kom fra revolusjonære tenkere som ble kalt utopister; de forestilte seg ideelle samfunn der sosial, økonomisk og seksuell urettferdighet var fjernet.

En viktig politisk og sosial strømning i det nittende og tjuende århundre var anarkistbevegelsen, som omfattet mange ulike retninger. En av de fremste anarkistene var den russiske fyrsten Peter Krapotkin, som forlot en behagelig tilværelse ved hoffet i Sankt Petersburg for å leve et liv som opprører, med lange perioder bak fengselsmurene.

En annen sentral politiker i det tjuende århundre, med en ideologi som hadde betydelig slektskap med Krapotkins tenking, var Mohandas Karamchand Gandhi. Han mente kampen mot kolonalismen ville være meningsløs dersom den ikke førte fram til et annerledes samfunn. Gandhi satte landsbyfelleskapet i sentrum og så for seg en verden av samarbeidende lokalsamfunn. Hans medarbeider J. C. Kumarappa arbeidet for å utvikle en kretsløps-økonomi basert på mest mulig selvforsynte landsbyer.

Anarkisten Murray Bookchin gikk i Krapotkins ånd inn for desentralisert industri under arbeiderkontroll, men hadde også vennlige hilsener til de konstruktive delene av 60-tallets ungdomsopprør, som under navn som hippier, provoer og kaboutere forsøkte å danne elementer av et nytt samfunn i form av kollektiver i bygd og by.

Bookchins inspirerende innsats står like fullt i en reduksjonistisk tradisjon; der bare materien er virkelig, og der religion og åndelighet er overtro og undertrykkelse. Mange vil som ham hevde at de økologiske problemene må løses gjennom en kunnskapsbasert tilnærming. Påvisning av de faktiske problemene og drøfting av mulige gjennomførbare løsninger på dem skulle da være tilstrekkelig til å snu utviklinga. Det finnes jo teknologi som kan løse klima- og miljøproblemene.

Og om mennesket hadde vært et utelukkende rasjonelt og fornufts-basert vesen ville de kanskje hatt rett. Men for det første handler vi mennesker slett ikke bare på grunnlag av langsiktige rasjonelle avveininger, og for det andre er det også slik at det i stor grad er rasjonalismen som har lagt grunnen for de økologiske problemene. Vår rasjonelt begrunnede tekniske sivilisasjon er basert på en fragmentarisk tilnærming der enkeltdeler fingranskes, altfor ofte uten forsøk på forståelse av de helhetene de måtte inngå i.

Sosiologen Max Weber lanserte for hundre år siden begrepet avfortrylling. Han peker på hvordan den tradisjonelle forståelsen av at virkeligheten rommer dypere dimensjoner erstattes av en rent materialistisk tilnærming til virkeligheten. Sakte kan vi nå spore en refortrylling. Det materialistiske verdensbildet utfordres av et voksende antall hybrider som forener økologisk sensitivitet med et åndelig eller religiøst livssyn.

Utgangspunktet for slik økologisk spiritualitet er gjerne personlige opplevelser av enhet med naturen. Den grunnleggende tilhørigheten i kosmos som vi kan oppleve ved å høre fuglene synge når sola står opp over horisonten. Erfaringen av at planter, dyr og landskap har en overfysisk, en sjelelig eller åndelig dimensjon. Dette har vært og er viktige motiverende elementer hos mange av dem som har skapt og utviklet den moderne miljøbevegelsen, og settes av mange inn i et spirituelt verdensbilde.

Gary Snyder formulerte det allerede i 1969 slik:

Hvert levende vesen er en krusning i strømmen, et formelt vindkast, en sang. Jorda, planeten selv, er også et levende vesen - bare i en annen hastighet.

Bestill boka her: Hvordan skal det gå?

Regnbueforlaget